Henri Matisse blir som regel presentert gjennom periodene i kunstnerskapet: årene som fauvist, de dekorative interiørene, papirutklippene fra det siste tiåret. Verkene lot seg aldri dele inn i slike perioder. En positur, et erme og et blått ark går igjen i malerier, trykk og utklipt papir. Gjennom seks kunstverk av Henri Matisse følger vi her disse motivene fra 1935 til 1952. Hver av de seks historiene forteller hvem som sto modell, hvordan verket ble omarbeidet eller trykt, og hvilket museum eller hvilken samling det tilhører i dag.

Historien strekker seg fra en ny modell i atelieret i Nice i 1935 til de fire blå aktfigurene som ble klipt i 1952. Fotografiene lar oss følge den: Fra 1935 lot Matisse fotografere lerretene sine stadium for stadium for å vurdere arbeidet underveis. Fotografiene av «Le Rêve» og «La Blouse roumaine», et maleri han laget fem år etter «Le Rêve», er bevart. Trykkene spredte deretter kunsten ut av atelieret. Edmond Vairel trykte plansjene til «Jazz» med de samme gouachefargene fra Linel som Matisse hadde brukt på forleggene, og Mourlot trykte Nice-plakaten i Paris. I dag finnes verkene på museer: Centre Pompidou har de to maleriene, forlegget til «Le cirque» og to av de blå aktfigurene, mens Museum of Modern Art i New York har Nice-litografien.

«Le Rêve» og den nye modellen som endret Matisses kunst

Matisse begynte på «Le rêve» (1935) i Nice 1. april 1935 og avsluttet arbeidet 14. mai. Disse seks ukene markerer starten på noe større: I 1935 begynte Lydia Delektorskaja å stå modell for ham hver dag, og det er hun som sover i dette maleriet. Denne posituren skulle hun vende tilbake til gang på gang. Da årene hennes med Matisse var over, hadde hun stått modell for mer enn hundre tegninger og skisser og omkring nitti malerier. Bildet av den avslappede figuren er et tidlig verk fra dette lange samarbeidet.

I omtalen av maleriet skriver Centre Pompidou at møtet med nettopp denne modellen ga Matisse et nytt blikk, og at den avslappede posituren hennes allerede finnes i den aller første tegningen han laget av henne. Roen museet beskriver i ansiktet, preger også hele lerretet.

Fotografier av seks stadier av maleriet er bevart, og de dokumenterer den omfattende omarbeidingen. For hvert stadium ble figuren større i bildet, helt til den strakte seg utenfor kanten av lerretet.

Samtidig malte han et beslektet bilde, «Le Nu rose». Centre Pompidou kaller dette årets viktigste maleri; det tilhører nå Baltimore Museum of Art. Museet ser «Le rêve» som et steg på veien mot dette større bildet. Begge har rutete stoff på divanen og kombinerer blått med rosa. I museets beskrivelse av den endelige versjonen fremstår den rosa kroppen som en form mot den blå bakgrunnen, og de blå feltene i bakgrunnen står som selvstendige former.

Maleriets videre historie lar seg følge i dokumentene. I 1947 reiste det fra Pierre Matisse Gallery i New York til en utstilling i Pavepalasset i Avignon. Tjueen år senere, på den retrospektive utstillingen med verk av Matisse i Hayward Gallery i London i 1968, hang det under tittelen «Drømmen». Da tilhørte det samlingen til ekteparet Pierre Matisse.

Musée national d'art moderne i Paris kjøpte maleriet i 1979, og siden har det vært en del av samlingen til Centre Pompidou. I 1940 malte han et annet bilde med tittelen «Le Rêve», så årstallet 1935 forteller hvilket av de to det er snakk om.

Hvordan en brodert rumensk bluse ble til «La Blouse roumaine»

I omtalen av maleriet skriver Centre Pompidou at Matisse samlet på håndlagde tekstiler og ble grepet av den grafiske skjønnheten i motivene. Interessen er synlig i pennetegninger publisert i Cahiers d'art i 1936, der modellen allerede har på seg en bluse med vide, broderte ermer. En museumstekst gjengitt av Sarah Aaronson forteller at blusene som lå til grunn for denne gruppen verk, kom fra vennen Pallady. Rumenske bondebluser hadde vært på moten i Paris i 1920-årene, blant annet fordi den rumenske dronningen Marie av Edinburgh brukte dem.

Han malte «Den rumenske blusen» (1940) på Hôtel Régina i Nice mellom desember 1939 og april 1940. Den opprinnelige modellen var Lydia Delektorskaja, selv om man gjennom årene har foreslått andre kvinner som inspirasjonskilder, blant dem Elvire Popesco, Hélène Vacaresco, Anna de Noailles og Marthe Bibesco. Til å begynne med hadde maleriet en blomstrete bakgrunn. Modellen hadde brune krøller og oppsatt hår etter tidens mote, og bar det Matisse kalte «en vakker gammel rumensk bluse, brodert med korssting i gammelrødt».

Matisse hadde latt fotografere maleriene sine stadium for stadium helt siden 1935, og for dette maleriet er arbeidsprosessen dokumentert mer fullstendig enn noen gang. Etter hvert som arbeidet gikk fremover, forsvant omgivelsene, mønstrene ble enklere og fargene samlet seg i flater, til en enkel oval erstattet modellens ansiktstrekk. Blusen forsvant derimot ikke. Centre Pompidou kaller broderiene malerens egentlige motiv, og her ligger bildets stillferdige paradoks: Maleriet begynte med kvinnen som motiv og endte med blusen.

Da maleriet ble stilt ut, hang fotografiene ved siden av. I desember 1945 åpnet det nye Galerie Maeght utstillingsprogrammet sitt i Paris med seks malerier av Matisse. Dette var galleriets første arrangement i byen, og lerretet hang ved siden av de daterte fotografiene av de tretten stadiene, innrammet på samme måte som selvstendige malerier.

François Campaux laget deretter en film av fotografiene, der de vises etter hverandre, slik at man kan følge tilblivelsen steg for steg.

I Matisses leilighet på boulevard Montparnasse hang lerretet og maleriet fra 1940 som også har tittelen «Le Rêve», ett på hver side av et eldre verk. Bildet kom til de nasjonale samlingene i to trinn: først som en midlertidig deponering, som erstatning for et maleri som var lånt ut, og deretter som en gave gjennom kunstnerens erklæring datert 21. oktober 1949. Staten registrerte overføringen i 1953, og siden har «La Blouse roumaine» tilhørt Centre Pompidou, Musée national d'art moderne.

Maleriet har også inspirert moteverdenen. Yves Saint Laurent ga en kolleksjon fra 1981 navnet «La Blouse roumaine», og både Jean Paul Gaultier og Tom Ford har bygget kolleksjoner rundt bildet. Mens Centre Pompidou er stengt for renovering, reiser lerretet til Eremitasjen Amsterdam for utstillingen «Chez Matisse». Det er bare den andre gangen at Pompidou låner det ut.

«Sirkuset» og planene Tériade hadde for «Jazz»

Tériade, den greskfødte forleggeren som egentlig het Efstratios Eleftheriades, hadde foreslått en bok i farger for Matisse senest sommeren 1941. Han beskrev ideen som et moderne håndskrift illustrert med malerier. Boken som ble til «Jazz», hadde først en annen tittel, og bildet vi nå kjenner som «Sirkuset» (1947), er en av plansjene.

På det tidspunktet hadde Matisses livssituasjon endret seg dramatisk. Etter en kreftdiagnose i 1941 og operasjonen som fulgte, var han bundet til stol og seng, og han var 74 år da arbeidet med boken kom i gang. Han kunne ikke lenger male eller lage skulpturer som før, så han fordelte arbeidet mellom seg selv og assistentene: De malte papirark med gouache, og Matisse klippet i dem. Saksen tok over for penselen, og papiret kunne han arbeide med fra en stol.

Forlegget til sirkusplansjen er datert juli 1946 og er laget på samme måte som alle bildene i «Jazz»: papir malt med gouache, klipt ut og limt på papir som er montert på lerret. Det kan ha vært tenkt som bokomslag, men kildene behandler dette som en mulighet, ikke som et fastslått faktum. Det som er sikkert, er plasseringen det til slutt fikk: plansje II, det første helsidesbildet leseren kommer til i «Jazz».

Så mange av de tidlige bildene viste sirkusartister at boken først var planlagt som «Le Cirque». Så kom det til motiver uten forbindelse til sirkuset, og tittelen ble «Jazz». Han sa at bildene hadde vokst ut av det han kalte krystalliserte minner om sirkus, folkeeventyr og reiser. Sirkusplansjen viser hvorfor den første tittelen ga mening: en stor blå flate, en svart akrobat i et skråstilt hvitt felt, en gul stripe med spredte røde og svarte bokstaver, og oransje bokstaver som faller gjennom det blå.

De trykte plansjene måtte gjengi fargene i utklippene trofast. Det var den eneste betingelsen Matisse stilte. Tériade valgte pochoir, sjablongtrykk, som gjorde det mulig å trykke med de samme gouachefargene fra Linel som allerede fantes på forleggene. Koloristen Edmond Vairel sto for dette trykkarbeidet, og Draeger Frères trykte sidene med den håndskrevne teksten til Matisse.

«Jazz» kom ut 30. september 1947 i to utgaver: 250 bøker, med plansjene plassert mellom kunstnerens håndskrevne tekstsider, og 100 mapper med bare trykkene. Art Institute of Chicago kjøpte sitt eksemplar av sirkusplansjen i mai 1948 fra kunsthandleren Pierre Berès, som hadde fått det fra kunstneren og forleggeren. Originalforlegget, selve arbeidet Matisse klippet ut, kom til Centre Pompidou i 1985 som en del av forleggene til «Jazz». Det skjedde gjennom en dation, en overføring godkjent som betaling av skatt.

«Nice, Travail et Joie» fra stilleben til turistplakat

Turistkontoret i Nice ba Matisse utforme en plakat som skulle markedsføre byen, ifølge Galerie 123, som handler med vintageplakater. Library of Congress oppgir Syndicat d'Initiative de Nice og Union Méditerranéenne pour l'art moderne som utgivere av plakaten fra 1947.

Han malte ikke et nytt bilde til plakaten. Ifølge Galerie 123 gjenbruker «Nice, arbeid og glede» maleriet «Nature morte aux grenades, Vence» fra 1947. Plakaten føyer de håndskrevne ordene hans, «Nice, Travail & Joie», til det malte bildet. Palmene, frukten og tallerkenen er i utgangspunktet et stilleben; skriften gjør motivet til en invitasjon.

Verkstedet Mourlot trykte den litografiske plakaten i Paris.

Et trykt eksemplar havnet i en kanskje uventet samling: Litografien tilhører avdelingen for arkitektur og design ved Museum of Modern Art i New York og var en gave fra G. E. Kidder Smith.

Hvordan Matisse laget «Nu bleu II»

«Nu bleu II» er ett av de fire blå aktbildene fra 1952. Han laget dem i Nice, i det romslige atelieret på Hôtel Régina, og det gikk fort: «Nu bleu I», «Nu bleu II» og «Nu bleu III» fulgte rett etter hverandre, hver av dem laget i løpet av noen få timer. Nummereringen følger ikke rekkefølgen verkene ble laget i.

Nummereringen forteller heller ikke noe om hvor mye tegnearbeid som lå bak klippingen. Før serien kom en periode med frustrasjon. Matisse la saksen til side og tegnet en sittende naken kvinne igjen og igjen før han vendte tilbake til klippingen. Selve posituren gikk flere tiår tilbake, til sittende figurer han hadde utforsket i maleri og skulptur: «Nu assis, Olga» (1910) og den andre versjonen av «Vénus à la coquille» (1932).

Lydia Delektorskaja, som var ved hans side under arbeidet med serien, mintes at hver blå aktfigur ble klipt på en egen dag, i ett drag med saksen, på ti–femten minutter på det meste. Centre Pompidou oppgir at «Nu bleu I», «Nu bleu II» og «Nu bleu III» hver ble laget i løpet av noen få timer.

Åpningene mellom formene markerer kroppens ledd og gir det flate papiret en følelse av volum, som der et bøyd ben krysser foran låret på det andre. Figuren er klipt ut av ett ark, så du kan forestille deg at mellomrommene lukker seg igjen. De blå, utklipte formene har skarpt avgrensede kanter og griper inn i hverandre mot en varm beige bakgrunn.

«Nu bleu II» kom til Centre Pompidou i 1984 og tilhører i dag Musée national d'art moderne i Paris. Verket var med i oversiktsutstillingen «Henri Matisse: Papirutklippene» i 2014, som MoMA og Tate Modern presenterte sammen.

Hvorfor «Nu bleu III» regnes som et ferdig kunstverk

«Nu bleu III» ble, som de to naboverkene i serien, til i løpet av noen få timer i 1952. Arket er signert og datert H MATISSE 52.

Centre Pompidou, som eier verket, sier det tydelig: I de blå aktfigurene er utklippsteknikken fullt synlig som en selvstendig kunstform. Kantene bærer spor av saksen, mellomrommene mellom de enkelte formene består, og den dypblå silhuetten fremstår på én gang som en kropp og som et stykke utklipt papir.

Museet kjøpte «Nu bleu III» i 1982, og originalen har siden vært i samlingen til Musée national d'art moderne i Paris.

Alle de fire blå aktfigurene ble samlet igjen på Grand Palais i utstillingen «Matisse, 1941–1954», som åpnet 15. juni 2018.

I et rolig rom hjemme, som et soverom, ville vi henge opp den sovende figuren fra «Le Rêve». Hvis ett av disse seks verkene har gitt deg lyst til å henge noe på veggen hjemme, samler samlingen vår med verk av Henri Matisse utklippene, blusen og den sovende figuren på ett sted.

Visste du dette?

• I 1952 laget Matisse den 16 meter lange frisen «La Piscine» for sin egen fornøyelse.
• Sommeren 1952 dro Matisse og Lydia Delektorskaja til et offentlig svømmebasseng i Cannes bare for å se på stuperne.
• Skulptøren Constantin Brancusi var kjent for å dukke opp på fester i Montparnasse kledd som en rumensk bonde.
• På Hôtel Régina hadde spisestuen hans vegger kledd med strie. Rundt veggene var det festet en bred stripe hvitt papir, like over hodehøyden hans.
• «La Blouse roumaine» finnes under andre titler i dokumentene, blant dem «Jeune fille: la blouse roumaine», «La blouse paysanne» og «La Blouse paysanne roumaine, fond rouge».
• Matthew Gale, som er utstillingsleder ved Tate, har påpekt at papirutklippene til Matisse ble sett på som barnslige i kunstmiljøet på den tiden.
• Matisse laget også litografier med tittelen «Nu bleu», basert på figurstudiene i utklipt papir. Han var halvveis i serien da han døde i 1954.

Spørsmål om kunsten til Matisse

Hvilken stil har kunsten til Henri Matisse? Matisse var en av lederne for fauvistene, gruppen av malere i Paris som frigjorde fargen fra oppgaven med å beskrive ting og lot den bære bildet alene. Farge, linje og flate mønstre fulgte ham resten av det lange livet hans. Papirutklippene er en sen form av den samme drivkraften: Gouachen ga fargen, og saksen ga linjen.

Hvordan laget Henri Matisse papirutklippene sine? Assistentene hans malte først papirark med gouache, og Matisse klippet deretter rett inn i fargen med saks.

Hvilken sykdom hadde Henri Matisse? Matisse fikk diagnosen magekreft i 1941, og etter operasjonen laget han kunst ved å klippe i malte papirark for hånd, metoden bak de blå aktfigurene.

Hvorfor er «La Blouse roumaine» så berømt? Delvis fordi tilblivelsen ble gjort offentlig. Fotografiene av de tretten stadiene hang ved siden av det ferdige lerretet på den første utstillingen til Galerie Maeght i Paris i 1945, og filmen til François Campaux lot publikum se hvordan maleriet ble stadig enklere. Deretter tok moteverdenen bildet i bruk: Yves Saint Laurent oppkalte en kolleksjon fra 1981 etter det. Matisse vendte selv stadig tilbake til motivet og malte ti versjoner mellom 1939 og 1945.

Hvor kan jeg se de blå aktfigurene til Matisse? «Nu bleu II» og «Nu bleu III» er begge i Paris, i samlingen til Musée national d'art moderne ved Centre Pompidou. De fire ble samlet igjen på Grand Palais til utstillingen «Matisse, 1941–1954». På Tate Modern viste utstillingen med papirutklipp det største antallet blå aktfigurer som noen gang har vært utstilt sammen, side om side.

Hvordan lages plakatene våre med kunst av Matisse? Vi restaurerer hvert kunstverk for hånd og bevarer den opprinnelige utformingen og fargene. Vi trykker det i verkstedet vårt i Barcelona på matt kunstpapir på 230 g/m² med arkivbestandig pigmentblekk. Vi holder prisene overkommelige fordi vi mener kunst ikke skal være forbeholdt folk med god råd. Du finner informasjon om bestillinger, rammer og levering under ofte stilte spørsmål.

---

Om forfatteren

Moryarty ble grunnlagt i 2015 og har over 2 000 vintageplakater fra museer, biblioteker og samlinger. Vi restaurerer hvert verk for hånd uten å endre fargene. Trykkene lages i vårt eget verksted i Barcelona på matt kunstpapir. For de flate fargefeltene og kantene på Matisses papirutklipp har denne omhuen større betydning enn for de fleste andre plakater. Vi skriver om verkene fordi historiene deres er halve gleden ved å henge dem opp.

Kilder

▾

• «Le Rêve», katalogoppføring fra Centre Pompidou
• «Le Rêve» (Matisse), Wikipedia
• «La Blouse roumaine», katalogoppføring fra Centre Pompidou
• Verket «La Blouse roumaine», utfyllende omtale fra Centre Pompidou
• Et nærmere blikk på «La Blouse roumaine» av Henri Matisse, magasinet Pompidou+
• «La Blouse Roumaine», Wikipedia
• «La blouse roumaine» av Henri Matisse, Ciné-club de Caen
• «La Blouse Roumaine», Sarah Aaronson
• «La Blouse Roumaine» av Matisse skal vises i Amsterdam, NL Times
• «La Blouse roumaine», kolleksjonen til Yves Saint Laurent fra 1981, The Genealogy of Style
• «Jazz» av Henri Matisse, New York Public Library
• «Le cirque», katalogoppføring fra Centre Pompidou
• «Sirkuset», fra «Jazz», Art Institute of Chicago
• Ti ting å vite om «Jazz» av Matisse, Art Institute of Chicago
• «Sirkus» («Le Cirque») fra «Jazz», MoMA
• «Jazz» (Henri Matisse), Wikipedia
• «Henri Matisse: Jazz», Logan Center Exhibitions, University of Chicago
• «Sirkus», fra «Jazz», proveniensoppføring fra Art Institute of Chicago
• «Nice, Travail et Joie», original vintageplakat, Galerie 123
• Henri Matisse. «Nice, Travail et Joie». 1947, MoMA
• «Nice: travail et joie», H. Matisse, Library of Congress
• Den ukjente historien bak de blå aktfigurene til Henri Matisse, magasinet Pompidou+
• Et nærmere blikk på «Blå akt II» («Nu bleu II») av Henri Matisse, magasinet Pompidou+
• Henri Matisse. «Blå akt II». 1952, lydguide fra MoMA
• «Henri Matisse: Papirutklippene» på Museum of Modern Art, The City Review
• «Henri Matisse: Papirutklippene», Tate
• «Nu bleu III», katalogoppføring fra Centre Pompidou
• Blå aktfigurer, Wikipedia
• Lydia Delektorskaja, Wikipedia
• Rett inn i sterke farger med saksen: Matisse kommer til New York, Apollo Magazine
• Papirutklipp av Matisse: Fordi jeg er glad, La Fée Culturelle
• Verkguide til «Blå akt», Florida State University Museum of Fine Arts
• «Formes», katalogoppføring fra Centre Pompidou
• Henri Matisse, Wikipedia