VASILIJ KANDINSKIJ|11 MIN LESETID

Slik leser du kunst av Vasilij Kandinskij

Han betalte halve regningen for en bok med dikt og tresnitt, og materialet til et album med verkene hans nådde Amsterdam via hemmelige ruter. Hvert av disse seks verkene har en slik historie, og hver historie endrer det du ser.

SKRIBENT Moryarty

DEL
Komposisjon IX
Vasilij Kandinskij, falt i det fri, via Wikimedia Commons

Kunsten til Vasilij Kandinskij kan fremstå som et språk uten ord, og på en måte er den det: et språk han bygde av farge, linje og rytme gjennom et langt, rastløst kunstnerliv. Få kunstnere har etterlatt seg så mange spor som forteller hvordan bildene ble til, og hva de betydde for dem. Her følger historien om seks av verkene hans, hver med sin inngang til dette språket. Ett er en bok med dikt og tresnitt som han selv var med på å betale trykkingen av. Et annet er en mappe med litografier fra året han begynte ved Bauhaus. Her er også et maleri som hang i hans egen spisestue, et blått lerret fra krigsårene og et album som ble smuglet til Amsterdam for å bli trykt etter hans død. I tillegg kommer bildet han selv sa først satte sirkler i forgrunnen.

Hvert verk får en annen betydning når du vet hvordan det ble til. Kandinskij etterlot seg egne forklaringer, og museer har kartlagt verkenes videre historie. Begge deler hjelper oss å forstå verkene. Noen bilder blir mest forståelige gjennom lyd. Andre gjennom materialene, fordi valget av grafisk teknikk aldri var tilfeldig. Noen bilder gir mest mening gjennom motiver fra de tidligere figurative verkene hans, som fortsatt finnes i abstraksjonen. Andre forstås best gjennom krigsårene, da han levde nesten helt tilbaketrukket i en leilighet i Neuilly-sur-Seine utenfor Paris. Ingen av disse historiene gir én fast betydning, men hver av dem endrer hvordan verket fremstår.

Blad 19 fra «Klänge» og det musikalske albumet til Kandinskij

«Klänge Pl.19» er hentet fra «Klänge», den eneste diktboken Kandinskij noen gang skrev. Han kalte den et musikalsk album, og sammenligningen var presis. Trettiåtte prosadikt står side om side med femtiseks tresnitt. Sammen blir de til noe som ligger nærmere musikk enn en vanlig bok. I diktene gjentas ordene til de mister betydningen og bare lyden står igjen.

Klänge Pl.19

Arbeidet med tresnittene tok fem år. Mellom 1907 og 1912, de samme årene som maleriene hans forlot den gjenkjennelige verdenen, brukte Kandinskij grafikken til å prøve seg frem mot abstraksjonen med flate, forenklede former. Bladet viser den samme stramheten: skarpe konturer og forenklede former i gult, blått og rødt på en varm beige bunn, med mørkere innslag som holder strukturen sammen.

En del av boken følger Sankt Georg og andre riddere på leting etter sannheten, og en hest med rytter går igjen gjennom hele verket. For Kandinskij var rytteren mer enn et gammelt motiv. Den var symbolet hans på å gå bort fra det figurative, legge den synlige verden bak seg og ta betrakteren med på veien.

I et prospekt til forlaget skrev Kandinskij at han ikke ville skape annet enn lyder. Tittelen sier det allerede: «Klänge», det tyske ordet for klanger. Diktene tok utgangspunkt i de aller minste barnas første forsøk på å snakke, der gjentakelsen gjør at ordene mister meningen og bare musikken står igjen.

Forlaget måtte overbevises. R. Piper & Co. i München nølte med prosjektet, og boken ble først realisert da Kandinskij gikk med på å betale halvparten av kostnadene selv. Poeschel & Trepte i Leipzig sto for trykkingen. Opplaget var på tre hundre signerte og nummererte eksemplarer, i tillegg til førtifem som ikke var beregnet for salg. Av tresnittene er førtifire trykt i svart og tolv i farger.

Da han senere så tilbake, sa han at diktene og tresnittene bevarer sporene av utviklingen hans fra det figurative til det abstrakte. Et eksemplar finnes i dag ved Museum of Modern Art i New York, og andre ved Metropolitan Museum of Art og Art Institute of Chicago.

«Kleine Welten I» og hvorfor Kandinskij valgte litografi

«Kleine Welten I» innleder en liten grafikkmappe med en stor idé bak seg. I 1922, året Kandinskij begynte å undervise ved Bauhaus i Weimar, laget han de tolv trykkene. Propyläen-Verlag i Berlin ga dem ut samme år. Opplaget var på to hundre og tretti eksemplarer: tretti luksuseksemplarer på japanpapir og to hundre ordinære eksemplarer på bøttepapir.

Kleine Welten I

Tittelen på mappen gjenspeiler utsagnet til Kandinskij om at å skape et kunstverk er å skape verden. Metropolitan Museum of Art beskriver serien som poetiske bilder, hvert ment å fremkalle sin egen verden. For ham var abstraksjonen et åndelig språk. Hvert av de tolv trykkene er en selvstendig komposisjon av linje, flate og farge, fullstendig i seg selv.

«Kleine Welten I» er et litografi, og det var et gjennomtenkt valg. I innledningen til mappen forklarte Kandinskij hva teknikken kunne gjøre: Den kombinerer mange slags streker, former og farger til et bilde som kommer nærmest et maleri. Trykket viser selv hva Kandinskij mente litografien kunne oppnå, med presise svarte linjer og sterke innslag av gult, rødt og blått på hvit bunn.

Hver teknikk hadde sin oppgave. Etsning, skrev han, egnet seg til å studere linjen. Tresnitt satte forgrunn opp mot bakgrunn. Sammenlignet med disse var litografien teknikken han mente kom nærmest maleriet.

Litografien svarte også til de større forhåpningene han hadde til kunsten. Han kalte den moderne og demokratisk. Den glatte overflaten åpnet for et rikt utvalg av streker, former og farger, og kunne gi et nesten uendelig antall avtrykk. Én tegning kunne nå mange hender.

Et av kunstnereksemplarene av mappen har en håndskrevet hilsen fra Kandinskij til Walter Gropius og hans kone Ise, skrevet til bryllupet deres i oktober 1923. Et avtrykk av «Kleine Welten I» finnes i dag ved Metropolitan Museum of Art i New York, som ervervet det i 1931.

«Auf Weiss II» og Sankt Georg i bildet

Kandinskij malte «Auf Weiss II» mellom februar og april 1923, mens han underviste ved Bauhaus i Weimar. En forstudie til komposisjonen er bevart i samlingen ved Centre Pompidou. Det ferdige bildet hang først i spisestuen i leiligheten han delte med sin kone Nina ved Bauhaus i Dessau.

Auf Weiss II

Med presise svarte linjer og små innslag av rødt, gult og blått er maleriet energisk, men kontrollert.

Centre Pompidou leser en fortelling i geometrien. Museet tolker den taggete svarte formen, som danner en X midt på lerretet, som en abstrahert Sankt Georg med lansen sin, et russisk symbol på tapperhet og seier som Kandinskij ofte vendte tilbake til. Museets tolkning av den svarte formen som Sankt Georg minner om at abstraksjonen for Kandinskij ikke var et fullstendig brudd med motivene hans.

Kandinskij selv var mer opptatt av hva former gjør enn av hva de forestiller. Han var fascinert av virkningen farge og form har på menneskesinnet, og et maleri som dette kan forstås på to måter samtidig: som et mønster av krefter som virker på betrakteren, og som minnet om en fortelling om en helgen til hest. De to lesningene utelukker ikke hverandre.

Maleriet ble en del av samlingen gjennom en gave fra Nina Kandinskij. Nina Kandinskij ga det til Musée National d'Art Moderne i Paris, og det har vært i samlingen siden 1976. I dag oppbevares det ved Centre Pompidou.

«Sirkler i en sirkel» gjør sirkelen til motivet

I 1923, i Bauhausårene, malte Kandinskij «Sirkler i en sirkel». Han sa selv at dette var hans første bilde der sirkler ble et fremtredende motiv. Én stor, presist tegnet sirkel omslutter en konstellasjon av mindre sirkler.

Sirkler i en sirkel

Røde, grønne, gule og rosa farger fyller sirkelen, og overlappende former gir bildet dybde.

Marcel Duchamp beundret denne siden av kunsten til Kandinskij. I 1950 skrev han at Kandinskij hadde åpnet for en ny måte å se maleriet på ved å trekke linjene sine med linjal og passer.

Fra sommeren 1928 var maleriet hos Galka Scheyer i California, først i San Francisco og deretter i Los Angeles. I april 1931 solgte hun det til samlerne Louise og Walter Arensberg i Los Angeles. I juni samme år skrev hun til Kandinskij om salget.

Originalen finnes i dag ved Philadelphia Museum of Art i Philadelphia.

«Bleu de ciel» og optimismen til Kandinskij under krigen

Kandinskij malte «Bleu de ciel» i 1940, i leiligheten i Neuilly-sur-Seine der han tilbrakte de siste elleve årene av livet sitt. Bauhaus hadde stengt i 1933 etter at Hitler kom til makten, og Kandinskij hadde forlatt Tyskland for Frankrike. I 1940 var Frankrike okkupert, og han levde nesten helt tilbaketrukket i denne leiligheten.

Bleu de Ciel

Tidligere i 1940 hadde han besøkt Joan Miró i Varengeville-sur-Mer på kysten av Normandie. Han reiste dit sammen med maleren Alberto Magnelli for å se «Konstellasjoner» av Miró. Etter besøket overtok Kandinskij Mirós farger og konstellasjoner av biomorfe former. De svevende formene i dette maleriet springer ut av denne utvekslingen.

Blåfargen viser til en bestemt himmel, ifølge museet. Fra ateliervinduet i Neuilly kunne Kandinskij se himmelen over Mont Valérien. Centre Pompidou identifiserer den melkeaktige, nyanserte blåfargen som en atmosfærisk blåfarge hentet derfra. Formene driver over den uten noe bestemt fokuspunkt, slik at blikket får vandre og oppdage små hendelser én etter én. Tittelen viser bare til himmelens blåfarge, ikke til skapningene som svever i den.

Maleriet var en reaksjon på krigen som nettopp hadde brutt ut, den tredje krigen i livet til Kandinskij. Museet leser det som en erklæring om frihet og optimisme. I disse årene fylte han abstraksjonene sine med celleformer og små fantastiske skapninger, som om han trakk seg tilbake til naturen. Bare monogrammet beholder litt av den geometriske stramheten fra de tidligere verkene.

I krigsårene hentet han nye ideer fra naturen. Skapningene, halvt dyr og halvt fantasivesener, ligger nær mønstrene han tegnet i 1942 og 1943 til gardiner laget av Jean Bauret og Société industrielle de la Lys. Fargene gjorde at dette maleriet og andre fargerike verk fra perioden ble omtalt som kineserier, med henvisning til den orientalske fargebruken.

Nina Kandinskij ga maleriet til Centre Pompidou i 1976, og i dag tilhører det Musée National d'Art Moderne i Paris. Takket være gavene og arven etter henne har Centre Pompidou den mest komplette samlingen av verkene hans noe sted.

«11 tableaux et 7 poèmes» fra smugling til trykking

«11 tableaux et 7 poèmes» er et album, ikke ett enkelt bilde. Det samler elleve malerier og sju dikt av Kandinskij. Jean Paul Penraat og J. Penraat samlet materialet, som opprinnelig var tiltenkt Christian Zervos, redaktøren for kunsttidsskriftet Cahiers d'Art, enten til tidsskriftet eller som en egen utgivelse.

11 tableaux et 7 poèmes

Reproduksjonene, diktene og malen til et spesielt sjablongtrykk ble smuglet til Amsterdam av brødrene Penraat. Der ventet den unge forleggeren Frans Duwaer på materialet.

Duwaer var annengenerasjons boktrykker og forlegger i Amsterdam, og en venn og støttespiller for nonfigurativ kunst. I 1940 hadde han fått ideen til et trespråklig kunsttidsskrift.

Kandinskij laget sjablongtrykket, en pochoir, før han døde. Det ble bare tatt med i utvalgte eksemplarer av albumet. Malen fulgte med resten av materialet. Det ordinære opplaget var på to hundre eksemplarer på papir av typen Hollande van Gelder. Førtifem av dem inneholdt det originale sjablongtrykket, og det samme gjorde ytterligere tretti eksemplarer som ikke var beregnet for salg, nummerert med romertall.

Trykkingen var ferdig 17. november 1945, ett år etter at Kandinskij døde. Jan Bons trykte albumet, og Frans Duwaer ga det ut i Amsterdam. Et eksemplar finnes i dag ved Stedelijk Museum i Amsterdam. Centre Pompidou har et eksemplar nummerert V/XXX, med et originalt sjablongtrykk i gouache datert 1944, fra testamentgaven etter Nina Kandinskij i 1981.

Gjennom alle de seks verkene går én overbevisning igjen: Et bilde kan virke som musikk eller poesi og fortsatt være et bilde. Velg verket du vil henge opp, enten det er «Klänge», «Auf Weiss II» eller «Bleu de ciel».

Visste du dette?

  • Synet av et av maleriene i serien «Høystakker» av Claude Monet bidro til at Kandinskij forlot veien han hadde planlagt å følge.
  • Mellom 1902 og 1904 laget han mer enn femti tresnitt i en romantisk, eventyrinspirert stil, lenge før han begynte på tresnittene til «Klänge».
  • «Klänge» hadde en direkte og varig innflytelse på ekspresjonismen, dadaismen og den russiske futurismen.
  • I mange år ble Kandinskij regnet som den første kunstneren som laget nonfigurativ kunst, selv om historikere nå anerkjenner at abstraksjonen hadde flere utspring.
  • I 1911 grunnla Kandinskij og Franz Marc kunstnergruppen Der Blaue Reiter i München.
  • Kandinskij flyttet til Neuilly-sur-Seine i 1933, på et tidspunkt da abstrakte kunstnere og surrealistene rundt André Breton var i åpen strid.
  • Kandinskij ble født i Moskva i 1866 og døde i Neuilly-sur-Seine i 1944.

Vanlige spørsmål om Kandinskij

Hva slags kunst laget Vasilij Kandinskij? Han er mest kjent som en pioner innen abstrakt, nonfigurativ kunst, men betegnelsen rommer et langt kunstnerliv med mange skifter. Han utdannet seg i jus og økonomi og begynte først å male i München rundt trettiårsalderen. Han beveget seg fra figurative scener via ekspresjonismen i Der Blaue Reiter til geometrien ved Bauhaus og til slutt de biomorfe formene han utviklet i sine siste år i Frankrike.

Hva betyr kunsten til Kandinskij? Kandinskij var fascinert av virkningen farge og form har på menneskesinnet. I boken «Om det åndelige i kunsten» argumenterte han for at kunsten har et åndelig formål. Den var en av de tre bøkene han ga ut rundt 1911 og 1912. Noen verk rommer fortsatt minner om tidligere motiver, som Sankt Georg, som Centre Pompidou leser inn i sentrum av «Auf Weiss II».

Var musikk viktig for kunsten til Kandinskij? I høyeste grad. Å høre «Lohengrin» av Wagner bidro til å føre ham bort fra den planlagte veien og mot maleriet. Den eneste diktboken hans var tenkt som et musikalsk album der ordene ble tømt for mening til bare lyden sto igjen. I prospektet til «Klänge» skrev han at målet var å skape intet annet enn lyder.

Hvordan endret Bauhaus kunsten til Kandinskij? Da han begynte å undervise der i 1922, ble maleriene hans geometriske og presist oppbygde: sirkler, linjer og flater i kontrollert balanse, med klarheten vi i dag forbinder med skolen. Undervisningen og de teoretiske tekstene hans var begge en del av innflytelsen han hadde på moderne kunst. Bauhausårene ga oss det presise, grafiske språket i verk som «Auf Weiss II».

Hvor kan jeg se originalverk av Kandinskij? Ingen andre museer har en like komplett samling av verkene hans som Centre Pompidou i Paris. Samlingen der er hovedsakelig bygget opp gjennom gaver fra Nina Kandinskij og arven etter henne. Originalavtrykk fra mappen «Kleine Welten» finnes også ved Museum of Modern Art, Metropolitan og Guggenheim i New York, Lenbachhaus i München og Centre Pompidou i Paris. Både Metropolitan og San Francisco Museum of Modern Art har «Kleine Welten I». Reproduksjoner av mange av disse verkene er samlet i samlingen vår med verk av Kandinskij.

Om forfatteren

Vi er Moryarty Vintage Posters, et europeisk selskap grunnlagt i 2015. Vi har fem butikker i Spania og Portugal og en katalog med mer enn to tusen vintageplakater. Alle kunstverkene vi selger, restaurerer vi for hånd. Vi trykker dem i verkstedet vårt i Barcelona på matt kunstpapir i museumskvalitet. Vi er særlig glade i å arbeide med verkene av Kandinskij i samlingen vår. Med disse historiene ville vi dele hvorfor bildene hans fortjener at du tar deg tid til å se nærmere på dem.

Kilder
Tilbake til bloggen