Paul Klee er en av de kunstnerne mange kjenner igjen uten noen gang å ha stått foran et av verkene hans: en by i Tunisia forvandlet til en mosaikk av farger, fuglene i natten i «Persiske nattergaler», det maskeaktige ansiktet i «Senecio». Her forteller vi historiene bak sju verk av Paul Klee, fra en kampscene i en opera og et rutenett som har fått navn etter en vårmåned, til to sene arbeider, hvorav det siste er fra hans siste leveår. Bak hvert verk finnes et bestemt sted, en tittel eller et øyeblikk i livet hans.

Vi følger verkene kronologisk. Det begynner i april 1914, da en reise gjennom Tunisia endret måten Klee brukte farger på. Deretter kommer årene som lærer ved Bauhaus i Weimar og Dessau. Vi ender i Sveits, dit han vendte tilbake i 1933 og fortsatte å arbeide livet ut. Underveis endret uttrykket hans seg stadig. På den ene siden finner vi de tette fargefeltene han malte i 1919 og de vinduslignende feltene fra 1917. På den andre siden står de svevende formene fra 1930 og de lette, emblematiske figurene fra 1938. Alle de sju verkene finnes som trykk i Paul Klee-samlingen vår. Vi restaurerer dem for hånd og trykker dem selv i Barcelona.

Hvordan preget reisen til Tunisia akvarellen «Hammamet»?

I april 1914 reiste Klee til Tunisia sammen med malerne August Macke og Louis Moilliet. De besøkte Tunis, St Germain, Hammamet og Kairouan. The Metropolitan Museum of Art oppgir at Klee var i Hammamet 14. april. Det er bare fordi han besøkte byen at den i det hele tatt dukker opp i kunsten hans. Du ser mønsteret av solbelyste bykvartaler i denne akvarellen fra Tunisia.

Hammamet er en by ved kysten av Tunisia. Tittelen knytter bildet til reisen, men hevder ikke å vise en bestemt gate. Klee malte inntrykket stedet gjorde på ham, lyset og fargene, ikke et nøyaktig bilde av byen. Akvarellen er bygd opp som en mosaikk av geometriske felt. Fine, mørke linjer holder et løst rutenett sammen, mens rødt, blått og gult lyser mot dempede mellomtoner, slik en middelhavsby kan se ut i skarpt lys.

To akvareller fra Hammamet i 1914 er dokumentert. Museet oppgir at Klee malte dets eget «Hammamet med moskeen» utenfor bymurene: Øverst ser vi moskeen med to tårn og hager, mens den nedre delen løser seg opp i gjennomskinnelige fargeflater. Museet viser til Robert Delaunay og hans eksempel på hvordan ren farge kan bli selve motivet i et bilde. Kunstmuseum Basel har på sin side et annet arbeid fra 1914 med tittelen «Motiv aus Hammamet», utført i akvarell og blyant på papir og kartong.

Klee skrev selv om endringen i forholdet sitt til farger. Ved portene til Kairouan noterte han i dagboken at fargene hadde tatt makten over ham. Disse tidlige akvarellene fra Hammamet kom før Bauhaus og før undervisningen som gjorde Klee berømt. The Metropolitan Museum of Art skriver at utdannelsen hans som kunstner kan sies å ha vart helt fram til denne reisen. Fargene er allerede der. Teorien har ennå ikke fått noe navn.

Hva tilfører tittelen «Persiske nattergaler» fuglene og ornamentene?

I 1917, midt under første verdenskrig, laget Klee «Persiske nattergaler». Han tjenestegjorde i den tyske hæren i disse årene og fortsatte å arbeide med kunst. Arket tilhører i dag National Gallery of Art i Washington. Museet beskriver teknikken som gouache, akvarell, penn og svart blekk over grafitt på vergépapir montert på kartong. Det er lite, omtrent på størrelse med en notatbokside, og fullt av stiliserte fugler, stjerner og ornamentale former tegnet med fine svarte linjer. Blått, rosa, rødt og gult ligger som små innslag over bakgrunner som minner om pergament.

Tittelen knytter en persisk referanse til en fugl kjent for sangen sin. Den viser ikke til et bestemt dikt eller et bestillingsverk. Men museets tolkning er verdt å kjenne. National Gallery of Art mener verket mest sannsynlig henspiller på den persiske poeten Hafiz fra 1300-tallet, som stadig vendte tilbake til nattergalen og rosen, og at Klee trolig ble kjent med Hafiz gjennom Goethes «West-östlicher Divan», som introduserte poeten for tyske lesere. Dette er museets forslag, ikke noe Klee selv har skrevet ned. Likevel forklarer det sammenstillingen av persiske ornamenter og en syngende fugl bedre enn noe annet.

I tradisjonen etter Hafiz står fuglen og rosen sammen som symboler på lengsel og hengivenhet. Når du vet det, ser du annerledes på ornamentene: Det som først virker som dekor, blir en kjærlighetssang skrevet i mønstre i stedet for ord.

Musikken fulgte Klee hele livet. Han var en begavet fiolinist og vurderte en kort stund å gjøre musikken til sitt yrke før han valgte maleriet. En syngende fugl er så nær lyd et bilde kan komme, og fuglene og stjernene i dette trykket er et av de tydeligste stedene der de to kunstformene hans møtes. Du trenger ikke kjenne den persiske bakgrunnen for å merke det. De fine svarte linjene gir flaten en rytme blikket følger.

Arkets senere historie er lettere å følge enn den litterære forbindelsen. Det gikk via samlingene til Heinz Berggruen i Paris og Walter Feilchenfeldt i Zürich før Catherine Gamble Curran fra New York kjøpte det i 1973. I 1990 ga hun en andel av eierskapet til National Gallery of Art og lovet å gi resten senere.

Hva forteller «Baldgreis» om ansiktet i «Senecio»?

I 1922, i de første årene som lærer ved Bauhaus i Weimar, malte Klee «Senecio». Ingen kilder nevner noen bestilling eller person som satt modell. Det er uvanlig for et bilde som ligner så mye på et portrett. Ansiktet er stilisert, ikke malt etter direkte observasjon. Rektangler i oransje, rosa, gult og hvitt omgir et par rolige, asymmetriske øyne. Du kan også henge opp dette maskeaktige ansiktet som et geometrisk trykk i varme farger.

Kunsthistorikere har tolket den alternative tyske tittelen «Baldgreis» som en bokstavelig oversettelse, eller som et humoristisk hint om en som snart blir gammel. Det tyske ordet bald betyr «snart» og har ingenting med hår å gjøre. Enkelte har brukt den engelske tittelen «Head of a Man Going Senile». Begge titlene peker mot alderdom, og dermed ser du ansiktet som ansiktet til en gammel mann.

Det latinklingende navnet har også en botanisk side. Kunsthistorikere sitert på tyskspråklig Wikipedia knytter «Senecio» til planten Senecio vulgaris, åkersvineblom. De sammenligner plantens runde frøstander med det sirkelformede ansiktet og feltene som ligger på det som lapper. En trekant og en buet linje over det ene øyet får det til å se ut som om ansiktet hever et øyenbryn.

Andre som har skrevet om bildet, ser også påvirkning fra afrikanske masker og dukketeater, og fra kvadratet, trekanten og sirkelen som Wassily Kandinsky fremmet ved Bauhaus. Originalen tilhører i dag Kunstmuseum Basel. Det er et verk i beskjedent format, malt med olje på krittgrunnet gasbind montert på kartong. Klee malte det i Weimar. Museet kjøpte det i 1931, ni år etter at det ble malt, mens han fortsatt var aktiv som kunstner.

Hva gjør kampscenen fra «Sjøfareren» til en operascene?

Klee laget verket i 1923, også dette i Bauhaus-årene i Weimar. Den fullstendige tittelen, «Kampfscene aus der komisch-phantastischen Oper ‹der Seefahrer›», forteller mye: Den nevner en kamp og sier at scenen hører til en komisk-fantastisk opera kalt «Sjøfareren». Kunstmuseum Basel eier originalen, som er katalogført med Klees eget nummer 123 for 1923.

Tittelen gir bildet en teatralsk ramme før blikket har rukket å feste seg ved det. Arket viser forenklede, rytmiske former som leder tankene mot bølger og livet til sjøs, som om scenen var skrevet i noter snarere enn malt. Dype havblå farger møter varme rosa og røde toner, bundet sammen av mørke linjer. Du kan selv se det teatralske i denne operascenen.

Musikk var ikke bare en sideinteresse for Klee. Han vokste opp med musikalske foreldre, var begavet på fiolin og vurderte en kort stund å gjøre musikken til sitt yrke. Operaen i tittelen er derfor ikke et lånt dekorativt grep. Den kommer fra en del av livet han kjente inngående. Teaterideen er hans egen.

Men tittelen viser ikke til en dokumentert forestilling. Kildene nevner ikke at en opera med dette navnet ble satt opp, at Klee komponerte den, eller at noen bestilte arket som scenografi. Det som er dokumentert, er et verk fra 1923 som lar betrakteren forestille seg oppsetningen. Trykket bevarer denne åpenheten: Du trenger ikke kjenne operaen for å følge kampen.

Hvordan antyder det abstrakte rutenettet i «Maibildet» at det er vår?

«Maibildet» er fra 1925. Det året flyttet Bauhaus fra Weimar til Dessau, hvor Klee underviste. Maleriet er et landskap delt opp i små firkanter som ser ut til å fortsette utenfor arkets kanter. The Metropolitan Museum of Art, som eier originalen, regner verket til det museet kaller serien med magiske kvadrater.

Serien vokste direkte ut av reisen til Tunisia i 1914. Museet trekker en tydelig linje fra det Klee først så i det nordafrikanske lyset, til fargefeltene han utviklet et tiår senere. Hver rute har sin egen farge og bidrar samtidig til helheten. Ifølge museet kan firkantene minne om uregelmessige steiner satt sammen til en mosaikk. Det er her den litt underlige våren i tittelen kommer inn.

Mai viser til årstiden, ikke til dagen da verket ble laget. Tittelen sier ikke når bildet ble malt. Den ber deg se de grønne tonene og de myke skiftene som en årstid. Det løse rutenettet blander grønt, rødt, blått og dempet grått. Hver rute er tegnet opp med en fin svart strek, mens de myke overgangene holder hele flaten i bevegelse. En tur i mai kan være litt slik: flere nyanser av grønt på én gang og lysflekker som flytter seg når skyene driver forbi.

Ser du lenge nok på dette rutenettet fra Bauhaus-tiden, finner du årstiden mer i rytmen enn i én bestemt farge. The Metropolitan Museum of Art ser bildet som et uttrykk for Klees varige interesse for fargelære, en interesse han også tok med seg inn i undervisningen ved Bauhaus.

Hvor ligger parken i «Park ved Lu»?

I 1938 hadde Klee vært tilbake i Sveits i fem år. I 1933 sørget nasjonalsosialistene for at han mistet lærerstillingen ved kunstakademiet i Düsseldorf. Mot slutten av året forlot han Tyskland sammen med sin kone og vendte tilbake til hjembyen Bern. «Park bei Lu.», som maleriet heter på tysk, tilhører årene etter hjemkomsten. I dag eier Zentrum Paul Klee i Bern verket, som er utført i olje og fargepasta på papir montert på jute. De opprinnelige rammelistene er fortsatt på plass.

Den korte tittelen ligner en forkortelse. Ifølge siden som presenterer verket blant kulturattraksjonene i Bern, viser tittelen til en park ved Luzern. Der står det også at maleriet sprang ut av et inntrykk Klee fikk av naturen i en park der. Lu er altså en forkortelse for bynavnet. Maleriet er stort nok til at de nakne grenene fremstår som kraftige svarte streker, med klare farger som lyser i mellomrommene.

Den sveitsiske reiselivssiden trekker fram noe det er verdt å merke seg: Grenene er nakne, som om det var vinter, men dette er ikke et vinterbilde. Vår og vinter, død og blomstring finnes side om side i det samme bildet. Museums- og gallerikilder daterer «Park bei Lu.» til 1938. Du kan henge opp dette sene, geometriske landskapet og selv avgjøre hvilken årstid som vinner.

Hva forteller Klees siste år om «Timen før én natt»?

Klee daterte verket til 1940, året da han døde (29. juni i Muralto, nær Locarno). Dateringen plasserer det i de seks siste månedene av livet hans, men forteller oss verken hvilken dag han laget det eller hvilken natt tittelen sikter til. Den tyske tittelen, «die Stunde vor einer Nacht», nevner en time og en natt, ikke noe mer: ingen hendelse, ingen person, intet sted. I verkfortegnelsen gjengis den på engelsk som «The Hour Before a Night», mens The Metropolitan Museum of Art, som eier arket, bruker tittelen «The Hour Before One Night».

Selve bildet er bygd opp av kraftige svarte linjer som danner et nettverk av kantete former mot en dempet grå bunn, med flate innslag av rødt og blått. Spenningen mellom orden og spontanitet er typisk for Klee i denne sene perioden: Linjene leder blikket, men formene forblir åpne og navnløse. Du kan selv se spenningen i dette enkle, sene verket.

Verkets senere historie er lettere å følge enn det er å forstå den indre meningen i verket. I 1952 ble det solgt til baron Floris Carselius van Pallandt fra Haag. Det gikk i arv til en privat samling og ble solgt hos Christie's i London 1. desember 1981 til Heinz Berggruen. I 1984 ga Berggruen det til The Metropolitan Museum of Art, hvor det inngår i The Berggruen Klee Collection. Ifølge museets registrering er arket for tiden ikke utstilt. Passepartouten bærer fortsatt Klees egne påskrifter: signaturen øverst til venstre og nummeret «1940 L 17» nederst til venstre.

De siste årene var vanskelige for Klee. Etter Hitlers maktovertakelse mistet han stillingen i Düsseldorf, og Gestapo ransaket hjemmet og atelieret hans. Han vendte tilbake til Sveits i 1933 og fortsatte å arbeide til tross for isolasjon og økonomisk usikkerhet. Han laget kunst helt til det siste. Årstallet på arket vitner om utholdenheten hans, ikke om noen forutanelse: Han forklarte aldri hvilken natt tittelen viser til, og gåten er noe av det som gjør bildet så fengslende.

Visste du dette?

• Klee begynte å skrive dagbok i 1898, da han var nitten år, og daterte og nummererte hvert innlegg.
• The Metropolitan Museum of Art skriver at Klees kunstneriske utdannelse, som begynte i München i 1898, kan sies å ha vart helt fram til reisen til Tunisia i 1914.
• I 2014 samlet Zentrum Paul Klee over 140 verk som ble laget under reisen til Tunisia eller var inspirert av den, for første gang på nesten tretti år.
• «Maibildet» inngår i The Berggruen Klee Collection ved The Metropolitan Museum of Art, en gave fra 1984.
• Klee ble født 18. desember 1879 i Münchenbuchsee, nær Bern.
• Klee døde 29. juni 1940, like før Sveits innvilget ham statsborgerskap, og er gravlagt i Bern.

Spørsmål om Paul Klee

Hvilken stil malte Paul Klee i? Det er vanskelig å plassere Klee i én enkelt kunstretning. Bildespråket hans forble personlig, også da undervisningen ved Bauhaus preget de senere verkene. Han bygde ofte opp bildene av tegn, rutenett og små fargefelt, med fine svarte linjer som bærende struktur. Serien med magiske kvadrater er det tydeligste eksemplet.

Hvilke museer har malerier av Paul Klee? Disse sju verkene er fordelt på fire samlinger: The Metropolitan Museum of Art i New York, National Gallery of Art i Washington, Kunstmuseum Basel og Zentrum Paul Klee i Bern. Ifølge registreringen hos The Metropolitan Museum of Art er «Timen før én natt» ikke utstilt nå, så sjekk før du reiser dit.

Hva er «Senecio» av Paul Klee? Det er et portrett fra 1922, bygd opp av flate geometriske felt i oransje, rosa, gult og hvitt. Den alternative tyske tittelen «Baldgreis» antyder at bildet handler om å bli gammel. Kunstmuseum Basel kjøpte originalen i 1931, ni år etter at Klee malte den.

Hvorfor endret reisen til Tunisia måten Klee brukte farger på? I april 1914 opplevde Klee det nordafrikanske lyset og arkitekturen sammen med August Macke og Louis Moilliet. Ved portene til Kairouan skrev han i dagboken at fargene hadde tatt makten over ham. The Metropolitan Museum of Art trekker en linje fra reisen til de gjennomskinnelige fargeflatene i akvarellene fra Hammamet, og videre til rutenettene i serien med magiske kvadrater på 1920-tallet.

Spilte Paul Klee musikk? Han ble født i 1879 og vokste opp med musikalske foreldre. Som begavet fiolinist vurderte han en kort stund å gjøre musikken til sitt yrke. Musikken dukker også opp i titlene hans: Verket fra 1923 med «Sjøfareren» i tittelen nevner en komisk-fantastisk opera, og den syngende fuglen i «Persiske nattergaler» bringer et musikalsk motiv inn i maleriet.

Hvilke av disse verkene kan jeg henge hjemme? Alle de sju verkene finnes som trykk i Paul Klee-samlingen vår. Vi trykker hvert motiv på kunstpapir av museumskvalitet i Barcelona og sender det til hele Europa. Plakatene i denne artikkelen er et godt sted å begynne, enten du foretrekker den varme geometrien i «Senecio» eller de mørkere linjene i det sene «Timen før én natt».

Plakater fra samlingen vår

• «Hammamet» (Paul Klee, 1914)
• «Fargerik arkitektur» (Paul Klee, 1917)
• «Frie former» (Paul Klee, 1930)
• «Senecio» (Paul Klee, 1922)

---

Om forfatteren

MORYARTY Vintage Posters ble grunnlagt i 2015 med en enkel overbevisning: Kunst bør ikke være forbeholdt folk med høy inntekt. Vi finner plakatene våre i museer, biblioteker, digitale samlinger og private samlinger. Hver plakat restaureres for hånd uten at vi endrer utformingen eller fargene, før vi trykker den selv på kunstpapir av museumskvalitet i Barcelona. Du kan se plakatene våre i fem butikker, to i Barcelona og tre i Lisboa. Alle trykk sendes fra Barcelona til resten av Europa.

Kilder

• Paul Klee, Britannica, https://www.britannica.com/biography/Paul-Klee
• Biografi om Paul Klee, Zentrum Paul Klee, https://www.zpk.org/en/paul-klee-biography
• «Hammamet med moskeen», The Metropolitan Museum of Art, https://www.metmuseum.org/art/collection/search/483158
• «Persische Nachtigallen (Persiske nattergaler)», National Gallery of Art, https://www.nga.gov/fun-and-games/coloring-pages/71551-persische-nachtigallen-persian-nightingales
• «Park bei Lu. (Park ved Lu)», MySwitzerland, https://www.myswitzerland.com/en-us/experiences/cities-culture/art-culture/art/park-near-lu/
• «Timen før én natt», The Metropolitan Museum of Art, https://www.metmuseum.org/art/collection/search/483183