Katsushika Hokusai ble født i Edo, dagens Tokyo, i 1760 og døde der i 1849. Kunsten hans blir lettere å forstå når du betrakter trykkene ikke som enkeltstående mesterverk, men som gjenstander folk skulle kjøpe, ta med seg og samle på. Alle de sju verkene nedenfor er fargetresnitt. Til sammen knytter de kunstnerens blikk for naturen til handelsrutene, pilegrimsveiene og folkehistoriene i hans samtid.

Fire av trykkene er fra «Trettiseks utsyn mot Fuji-fjellet», to fra «En rundreise til fossene i provinsene» og ett fra en serie med store blomster uten egen tittel. Alle kom fra samme forlegger, Nishimuraya Yohachi, som drev forlaget Eijūdō.

Hvilken blåfarge brukte Hokusai i «Den store bølgen ved Kanagawa», og hvor kom den fra?

«Under bølgen utenfor Kanagawa» («Kanagawa oki nami ura»), også kjent som «Den store bølgen ved Kanagawa», ble laget for fargetresnittserien «Trettiseks utsyn mot Fuji-fjellet» og trykt for et bredt publikum i Edo. Det var ikke et enkeltstående maleri til et palass eller tempel. Det var et trykk for salg, som vanlige folk skulle kjøpe, ta med hjem og se på. Da det kom tidlig på 1830-tallet, solgte det svært godt.

Det som gjorde det mulig for Hokusai å skildre dette havet, var en blåfarge som nettopp hadde kommet til Japan. Prøyssisk blått, et nytt syntetisk pigment, kom inn i landet via Kina og Nederland, de eneste to handelspartnerne Japan hadde på den tiden. Sammenlignet med blåfargene japanske trykkere hadde brukt før, falmet det langsommere og ga en langt sterkere farge. Tidligere hadde de brukt indigo og fargestoff fra dagblomst, som begge var mye svakere. Det nye pigmentet ga kunstnerne en mulighet de aldri hadde hatt før.

Trykkerne byttet ikke bare ut den ene blåfargen med den andre. Undersøkelser av bevarte eksemplarer viser at de kombinerte indigo og prøyssisk blått og trykte dem lag på lag for å få frem alle blåtonene i vannet. Derfor har havet så mange nyanser: virkningen kommer av at de brukte to pigmenter sammen, ikke av at det ene erstattet det andre helt.

British Museum anslår at man kan ha trykt mellom 5 000 og 15 000 eksemplarer i edoperioden. Verket var laget for å trykkes og selges om og om igjen. Trykket ble berømt i Japan fordi det ble trykt og solgt i store opplag, ikke fordi det var sjeldent.

Senere nådde berømmelsen langt utover grafikkens verden. Komposisjonen skal ha inspirert «La Mer» av Debussy og diktet «Der Berg» av Rilke.

Originale eksemplarer finnes nå i museer på flere kontinenter, blant annet Metropolitan Museum of Art i New York, Art Institute of Chicago, Rijksmuseum i Amsterdam og British Museum i London.

Hvorfor «Sønnavind, klar himmel» av Hokusai er kjent som «Røde Fuji»

«Sønnavind, klar himmel» («Gaifū kaisei»), også kjent som «Røde Fuji», viser Fuji-san som en markant trekant mot en kjølig blå himmel, med fjellsider i dype rødfarger og jordbrune toner. Kallenavnet kommer fra et virkelig værfenomen. På sensommeren eller tidlig om høsten, når sønnavinden blåser og himmelen er klar, kan den oppgående solen farge fjellet rødt. Det er dette øyeblikket trykket viser.

Hele serien tok utgangspunkt i det nyimporterte prøyssiske blåttet, og de første motivene ble trykt hovedsakelig i blåtoner, med blå konturer. Først da forleggeren Nishimuraya Yohachi var sikker på at serien ville selge, begynte han å trykke den i mange farger.

Suksessen gjorde at serien vokste fra trettiseks til førtiseks motiver. Forleggeren hadde planlagt over hundre, men utgivelsen stanset etter førtiseks.

Et slikt trykk kom ikke fra én enkelt treplate. Hver farge i bildet krevde sin egen utskårne plate. Hvert ark var derfor et felles arbeid mellom kunstneren, treskjærerne og trykkerne, og forleggeren ledet arbeidet. Bildet ser ut som én persons verk, men det ble til i et lite verksted.

Metropolitan Museum of Art i New York har et eksemplar som ble kjøpt med midler fra Rogers Fund i 1914. Et annet finnes i British Museum i London, og et tredje fikk Harvard Art Museums i gave fra Friends of Arthur B. Duel i 1933.

Hvorfor valgte Hokusai Enoshima i Sagami?

«Enoshima i Sagami» («Sōshū Enoshima») er øylandskapet Hokusai valgte som ett av motivene i «Trettiseks utsyn mot Fuji-fjellet». Nishimuraya Yohachi ga det ut rundt 1831 under forlagsnavnet Eijūdō. Det gamle provinsnavnet i tittelen plasserer øya i Sagami. Bildet viser klippene og de rullende bølgene i kjølige blå og grønne toner, som balanserer det varme, beige papiret.

Enoshima var ikke bare et landskapsmotiv. Den lille øya og kystbyen var et pilegrimsmål. På øya finnes tidevannsbassenger og grotter ved sjøen. Her ligger også et stort tempel viet til Benzaiten, den buddhistiske guddommen for kunst, rikdom og hell.

Hokusai var i syttiårene da serien med Fuji-motiver kom ut, men han arbeidet langt fra bare med denne serien. I disse årene ga han ut den ene serien med fargetrykk etter den andre. På 1830-tallet, hans mest produktive periode som grafiker, gjorde bildene av kjente steder, kalt meisho-e, ham svært berømt.

Han brukte mer enn tretti kunstnernavn i løpet av livet, blant annet Shunro, Sori, Hokusai, Gakyojin, Iitsu og Manji Rojin. Navnet Iitsu står på selve serien med Fuji-motiver.

Metropolitan Museum of Art i New York har et eksemplar som kom inn i samlingen i 1936 som del av Howard Mansfield Collection.

Hvorfor bar man reisende over elven Ōi i Kanayatrykket til Hokusai?

«Fuji-san sett fra Kanaya ved Tōkaidō» («Tōkaidō Kanaya no Fuji») viser kryssingen av elven Ōi langs hovedveien Tōkaidō, der bærere fraktet reisende og bærestolene deres. I trykket blir de reisende båret over elven på plattformer, mens Fuji-san står rolig og fjernt i bakgrunnen.

Hindringen var tilsiktet. Av militære grunner forbød Tokugawaregjeringen alle større broer over elven Ōi ved Kanaya. Den forbød også ferger. Den eneste veien over gikk gjennom vadestedet, der bærerne fraktet og loset hver enkelt reisende.

Ved høy vannstand kunne ingen krysse elven, og det var heller ikke tillatt. Reisende kunne bli værende i Shimada på den ene bredden eller Kanaya på den andre i flere dager, noen ganger uker, til vannet sank nok til at de kunne vade over. Ōi var en farlig hindring for reisende.

Forsinkelsene som frustrerte de reisende, ga inntekter til de to byene, og bærerne levde av å frakte folk over elven. Elvekryssingen var en stor næring på begge bredder. Mot slutten av edoperioden hadde Shimada og Kanaya til sammen over 1 300 elvebærere, en hel lokal økonomi bygd på å bære folk gjennom vannet der ingen bro fikk bygges.

Endringen kom først etter at shogunatet falt. Ferger erstattet bærerne ved Ōi i 1871. I 1879 åpnet endelig den første broen mellom Shimada og Kanaya, og kryssingen slik trykket hadde vist den, tok slutt.

Metropolitan Museum of Art i New York har et eksemplar som kom til museet gjennom en testamentarisk gave fra Henry L. Phillips i 1939.

Hva forteller sagnet om Yōrōfossen?

«Yōrōfossen» i provinsen Mino («Mino no Yōrō no taki») viser vann som faller dramatisk og loddrett, rammet inn av bratte klipper og frodig vegetasjon, med hvite lysreflekser i vannet. Hokusai laget verket som ett av åtte trykk i «En rundreise til fossene i provinsene» («Shokoku taki meguri»). Som alle trykkene i serien navngir det et virkelig sted du kan besøke.

Til dette stedet er det knyttet et japansk sagn om en sønns hengivenhet. I sagnet henter en hengiven sønn vann fra Yōrōfossen til sin døende far, og faren blir frisk etter å ha drukket det. Historien knytter fossen til omsorg i familien.

Ved å velge navngitte fosser til alle de åtte trykkene plasserte Hokusai serien i tradisjonen meisho-e, bilder av kjente steder. I fossescenene hans dukker det ofte opp små menneskefigurer som understreker fossenes størrelse og kraft.

Flere fagfolk samarbeidet om trykkene, men Hokusai fulgte sin del av arbeidet tett. Bevarte brev viser at han holdt øye med hver detalj i trykkingen og klaget til forleggerne når resultatet ikke holdt mål. Han skrev også til treskjæreren Sugita om dårlig skårne øyne og neser i illustrasjonene til boken «Ehon Toshisen» (1833), og ba om at de ble gjort om.

Etter at Hokusai døde, laget man forfalskninger av fosseserien av så høy kvalitet at de lurte mange vestlige samlere.

Art Institute of Chicago har et eksemplar fra Clarence Buckingham Collection. Andre finnes i Metropolitan Museum of Art i New York, Norton Simon Museum og Saint Louis Art Museum.

Kirifurifossen og trykkene til Hokusai med fallende vann som motiv

«Kirifurifossen ved Kurokamifjellet i Shimotsuke» («Shimotsuke Kurokamiyama Kirifuri no taki») er en studie av loddrette linjer. Det fallende vannet er tegnet i kjølige blå og blågrønne toner mot varmt beige papir, mens små figurer nederst setter høyden i perspektiv. Kirifuri betyr «fallende tåke». Stedet ligger nord for Nikkō, i dagens Tochigi prefektur, ved foten av fjellet Akanagi.

Lenge før Hokusai tegnet fossen, hadde pilegrimer på vei til lokale helligdommer og templer beundret den og fjellandskapet rundt.

Den virkelige fossen er omtrent 76 meter høy og faller i tre trinn: først et loddrett fall, så et nesten vannrett parti, før vannet styrter ned over forrevne klipper igjen. Fossen var et populært besøksmål mens Hokusai levde, og det er den fortsatt.

«En rundreise til fossene i provinsene» var den første serien innen ukiyo-e som hadde fallende vann som eneste tema. Den fikk ros for den oppfinnsomme og uttrykksfulle behandlingen av dette ene motivet. De importerte pigmentene hjalp til. Prøyssisk blått og andre mineralpigmenter som kom til Japan fra Europa, hadde gitt landskapsgrafikerne nye måter å skildre vann og himmel på.

Metropolitan Museum of Art i New York har et eksemplar, og det samme har Art Institute of Chicago og Harvard Art Museums i Cambridge.

Slik signerte Hokusai «Hortensia og svale»

«Hortensia og svale» er et fugle- og blomstermotiv fra tidlig på 1830-tallet, laget for en serie med store blomster uten egen tittel. Svalen skjærer gjennom luften over en klynge hortensiablomster og brede grønne blader. Den blåsvarte fjærdrakten står mot mykt grønt bladverk og bleke kronblader, og store partier av papiret rundt motivet er blanke.

Trykket kom fra det samme samarbeidet mellom kunstner og forlag som landskapene. Nishimuraya Yohachi ga det ut gjennom forlaget Eijūdō. Samarbeidet bak seriene med Fuji-motiver og fosser omfattet altså også blomstermotiver.

Hokusai sørget dessuten for at arket bar navnet hans. Trykket er signert «zen Hokusai Iitsu hitsu», med navnet Iitsu som han brukte i sine senere år. Dermed står kunstnerens navn på selve papiret, akkurat som i serien med Fuji-motiver. Art Institute of Chicago og Museum of Fine Arts har hvert sitt eksemplar.

Velg trykket med den historien du helst vil omgi deg med hjemme: den importerte blåfargen i bølgen, elven Ōi uten bro eller sønnen ved Yōrōfossen. Når trykket henger på veggen, følger historien med.

Visste du dette?

• Et eksemplar av «Fuji-san sett fra Kanaya ved Tōkaidō» fra Michener Collection i Honolulu ble vist i utstillingen «Hokusai's Summit» ved Asian Art Museum of San Francisco i 2009 og 2010.
• «Enoshima i Sagami» er motiv nummer 25 i «Trettiseks utsyn mot Fuji-fjellet».
• Trykket av Yōrōfossen er signert «Zen Hokusai Iitsu fude».
• «Trettiseks utsyn mot Fuji-fjellet» solgte godt blant annet fordi dyrkelsen av fjellet sto sterkt blant folk mens Hokusai levde.
• Eksemplaret av «Røde Fuji» hos Harvard Art Museums bærer den trykte signaturen «Hokusai Aratame Iitsu hitsu».

Spørsmål fra lesere om Hokusai

Hva er det mest kjente kunstverket til Katsushika Hokusai? «Den store bølgen ved Kanagawa», fra serien «Trettiseks utsyn mot Fuji-fjellet». Hokusai lekte med perspektivet og gjorde Fuji-san til en liten trekantet forhøyning inne i hulrommet under bølgetoppen.

Hvilken kunstnerisk stil arbeidet Hokusai i? Han arbeidet med fargetresnitt, en teknikk bygd på skarpe konturer og flate fargefelter, innen ukiyo-e. Det nyimporterte prøyssiske blåttet ga landskapsgrafikere som ham nye måter å skildre vann og himmel på. Han var også tilhenger av nichirenbuddhismen. Fossetrykkene hans gir et sterkt inntrykk av at vannet lever, noe som gjenspeiler hans animistiske tro.

Hvorfor er fjellet i «Røde Fuji» rødt? På grunn av været bildet viser: på sensommeren eller tidlig om høsten, med sønnavind og klar himmel, kan den stigende solen farge fjellsidene røde. Metropolitan Museum of Art stiller det opp mot «Storm nedenfor Fuji», et annet motiv fra samme serie, for å vise kontrasten. Der slår et hvitt lyn ned over en blekksvart nedre del av bildet.

Hvem ga ut trykkene til Hokusai? Nishimuraya Yohachi, under forlagsnavnet Eijūdō, ga ut «Trettiseks utsyn mot Fuji-fjellet», fosseserien og de store blomstertrykkene vi omtaler her. Et brev datert 1836 forteller at han hadde fått økonomiske vanskeligheter i midten av tiåret.

Når laget Hokusai sine mest kjente trykk? Han sa at ingenting han tegnet før han fylte sytti, var verdt å ta hensyn til. I syttiårene ga han ut den ene serien med fargetrykk etter den andre, og han levde til han var 89.

Hvor kan jeg se trykk av Hokusai med egne øyne? Originale eksemplarer finnes i store museumssamlinger, blant annet Metropolitan Museum of Art i New York, British Museum i London og Art Institute of Chicago. Tokyo Fuji Art Museum har et eksemplar av «Fuji-san sett fra Kanaya ved Tōkaidō» som har vært på utstillinger i Niigata, Curitiba og Kaohsiung.

---

Om forfatteren

Vi er teamet hos Moryarty, et europeisk selskap som har restaurert og trykt vintageplakater i verkstedet sitt i Barcelona siden 2015. Vi finner plakatene i biblioteker, museer, nettsamlinger og private samlinger. Hvert verk restaurerer vi for hånd uten å endre den opprinnelige utformingen eller fargene, og vi trykker selv på matt papir av museumskvalitet. Tresnittene til Hokusai er blant verkene vi setter aller høyest, og vi forteller gjerne historiene deres til lesere over hele Europa.

Kilder

▾

• The Metropolitan Museum of Art – «Under bølgen utenfor Kanagawa» («Den store bølgen ved Kanagawa»)
• British Museum – «Den store bølgen ved Kanagawa»: finn forskjellene
• Wikipedia – «Trettiseks utsyn mot Fuji-fjellet»
• The Metropolitan Museum of Art – «Sønnavind, klar himmel» («Røde Fuji»)
• British Museum Images – «Sønnavind, klar himmel» («Røde Fuji»)
• Harvard Art Museums – «Fuji-san i mild vind en klar morgen»
• The Metropolitan Museum of Art – «Enoshima i Sagami»
• Sotheby's – «Enoshima i Sagami»
• Ronin Gallery – «Enoshima i Sagami»
• Fuji Arts – «Enoshima i Sagami»
• Wikidata – «Enoshima i Sagami»
• The Metropolitan Museum of Art – «Fuji-san sett fra Kanaya ved Tōkaidō»
• The Metropolitan Museum of Art – «Vakre reisende vader over elven Ōi»
• Wikipedia – Shimada, Shizuoka
• Old Photos of Japan – På ryggen over de mektigste elvene langs Tōkaidō
• Tokyo Fuji Art Museum – «Fuji-san sett fra Kanaya ved Tōkaidō»
• The Torch, University of Oxford – «Yōrōfossen»
• Art Institute of Chicago – «Yōrōfossen i Mino»
• The Metropolitan Museum of Art – «Yōrōfossen i Mino»
• Wikipedia – «En rundreise til fossene i provinsene»
• Wikipedia – «Tre reisende foran en foss»
• Worcester Art Museum – «Kirifurifossen ved Kurokamifjellet»
• Worcester Art Museum – Pilegrimsreise til fossene i kunsten til Hokusai
• Philadelphia Museum of Art – «Kirifurifossen»
• The Metropolitan Museum of Art – «Kirifurifossen ved Kurokamifjellet»
• Art Institute of Chicago – «Hortensia og svale»
• Ukiyo-e.org – «Hortensiaer og svale» (Museum of Fine Arts)
• Wikipedia – «Den store bølgen ved Kanagawa»
• The Metropolitan Museum of Art – trykk på bestilling, «Under bølgen utenfor Kanagawa»
• Arts To Hearts Project – Historien bak «Den store bølgen ved Kanagawa»
• MOA Museum of Art – «Trettiseks utsyn mot Fuji-fjellet» av Hokusai
• Ukiyo-e.org – «Fuji-san sett fra Kanaya ved Tōkaidōveien» (Michener Collection)