GUSTAV KLIMT|12 MIN LESETID

Hva Gustav Klimts kunst betyr

Du kjenner gullet. Det du kanskje ikke vet, er hvem de mest elskede bildene av Klimt ble laget for, og hva som skjedde med dem etter at de forlot atelieret.

SKRIBENT Moryarty

DEL
«Dame med muffe» av Gustav Klimt, 1916
Gustav Klimt, CC BY-SA 4.0, via Wikimedia Commons

Hva kunsten til Gustav Klimt betyr, avhenger av hvilket verk du ser på, og hva som skjedde etter at det ble til. Klimt var en maler fra Wien, født i 1862 og død i 1918, og en av grunnleggerne av Wienersecesjonen, kunstnergruppen som brøt med det konservative kunstmiljøet i byen i 1897. Gjennom karrieren gikk han fra veggmalerier i store offentlige bygninger til portretter for private oppdragsgivere, og motivene endret seg med oppdragene. De sju verkene vi følger i denne artikkelen, spenner fra bibelske motiv og et universitetsoppdrag til private portretter og utsmykning av bygninger.

Betydningen av et verk begynner med hvorfor det ble laget, og for hvem. Den preges av reaksjonene fra de første som så det, og av det senere generasjoner valgte å se. Den påvirkes igjen av hvem som eide verket, og av hva det ble utsatt for. Disse sju historiene kretser stadig rundt de samme temaene: kjærlighet, helse, identitet og kunstnerisk frihet. Deretter følger den mørkere historien fra 1900-tallet, med beslagleggelse, ødeleggelse under krigen og tilbakeføring til rettmessige eiere.

Hvorfor opprørte Klimt professorene i Wien med maleriet som viser Hygieia, og hvorfor brant det i 1945?

Helsegudinnen malt av Klimt er ikke et eget maleri. Hun står nederst i «Medisin», ett av tre fakultetsmalerier Klimt fikk i oppdrag å lage til taket i aulaen ved universitetet i Wien. Kultur- og utdanningsdepartementet hadde bedt ham male «Filosofi», «Jus» og «Medisin» til aulaen i den nye bygningen til Heinrich von Ferstel på Ringstrasse, som hadde åpnet i 1884. Offentlige utsmykninger pleide å hylle menneskelige fremskritt. Klimt valgte i stedet å vise menneskelivet som en skjebne preget av sykdom og død.

«Hygieia»

Hygieia fremstår som en skikkelse som forener liv og død, et radikalt brudd med den vanlige fremstillingen av helsegudinnen. «Medisin» ble først vist på den tiende secesjonsutstillingen i 1901. Reaksjonene var enda mer preget av sinne enn dem «Filosofi» hadde vakt: Et medisinsk tidsskrift gikk til angrep på maleriet, og en gruppe vitenskapelig ansatte ved universitetet leverte en formell klage.

I memoarene sine forteller Berta Zuckerkandl at rektoren leste opp et opprop som hevdet at det ville være en fornærmelse mot kunsten å godta takmaleriene, og at en dekan mente Klimt hadde våget å røre ved det Rafael hadde skapt for evigheten. Anatomen Emil Zuckerkandl stilte seg på den andre siden, som en av de få professorene som skrev under på at maleriene skulle beholdes. Striden endte i 1905, da Klimt sa opp kontrakten med departementet og kjøpte de tre verkene tilbake. Etter dette tok han ikke flere offentlige oppdrag, men vendte seg til private kunder.

Etter tilbakekjøpet gikk de tre maleriene til private samlere. De skiftet eier flere ganger, og i 1938 beslagla nazistene dem fra de jødiske eierne. Under krigen ble de tre lerretene fraktet til et kunstdepot på Immendorf slott i Niederösterreich, der en brann ødela dem 8. mai 1945. Man antar at SS-styrker på retrett satte fyr på slottet, men dette har aldri blitt endelig bekreftet. Originalen av «Medisin» finnes ikke i noe museum i dag.

Av verket finnes bare et sparsomt, men verdifullt dokumentasjonsmateriale. Den eneste fargegjengivelsen av detaljen med Hygieia fra før brannen er plansje 10 i boken «Klimt: Eine Nachlese» av Max Eisler, utgitt i Wien i 1931. Israel Museum i Jerusalem, Albertina og Wien Museum oppbevarer viktige forstudier til «Medisin». Sammen med fotografier gjør de det mulig å studere verket selv om selve maleriet er borte.

Et nytt kapittel begynte 13. november 2024, da en fargerekonstruksjon av «Medisin», omtrent 12 ganger 8 meter stor og laget med kunstig intelligens, ble avduket på fasaden til en forskningsbygning ved det medisinske universitetet i Wien, på området til AKH Wien. Google Arts & Culture laget rekonstruksjonen sammen med Belvedere i Wien. Rekonstruksjonen fra 2024 gjør at besøkende og ansatte igjen kan se hele «Medisin» i farger, på en universitetsbygning, med Hygieia nederst. Før dette kjente man bare hele komposisjonen i svart-hvitt.

Judith og skiftet fra bibelsk heltemot til seksuell makt

«Judith» av Klimt, utført med bladgull, gjør den bibelske fortellingen om en by reddet av en halshugging til noe som ligner mer på en kamp mellom kjønnene. Belvedere i Wien, som eier maleriet, tolker henne i dag som et farlig og forførende ikon for kvinnelighet. Museet understreker at bildet ikke gir plass til den mannlige angriperen. Judith holder hodet nesten ømt, som om hun skyver det ut av bildet.

«Judith med hodet til Holofernes»

Maleriet er utført i olje og bladgull på lerret, med signaturen nederst til venstre, og øverst på rammen står tittelen «JUDITH UND HOLOFERNES». En katalog fra Wienersecesjonen fra 1901 fører opp verket i sal III som nummer 20, «Judith und Holofernes», med merknaden om at det var i privat eie. Navnet «Judith I» skiller det fra et annet maleri med Judith som motiv som Klimt malte i 1909.

Den dokumenterte eierhistorikken begynner i Wien. I 1901 tilhørte bildet Anton Loew. Innen 1907 hadde det gått videre til Sophie Loew-Unger, også i Wien, og innen 1920 var det hos Berthe Hodler i Genève, enken etter maleren Ferdinand Hodler. I 1954 kjøpte Belvedere maleriet av henne og førte det tilbake til Wien.

Noen skribenter har ment å se ansiktstrekkene til Adele Bloch-Bauer i Judith. De har lagt merke til at halsbåndet Judith bærer, ligner det i det senere portrettet Klimt malte av Adele, men ingen dokumenter bekrefter identifikasjonen. I dag henger maleriet i Øvre Belvedere.

Hvordan «Beethovenfrisen» overlevde den midlertidige utstillingen

«Beethovenfrisen» ble laget til den fjortende utstillingen til Wienersecesjonen, en hyllest til komponisten som varte fra 15. april til 27. juni 1902. Tjueen kunstnere arbeidet med utstillingen under ledelse av Josef Hoffmann, med mål om å forene arkitektur, maleri, skulptur og musikk. Statuen av Beethoven, laget av Max Klinger, stod i hovedsalen, mens frisen av Klimt strakte seg langs sidegangen til venstre, som publikum kom inn i først. En åpning i veggen ga utsyn til statuen. Klimt ledet secesjonen på dette tidspunktet.

«Beethovenfrisen»

Frisen følger Richard Wagners tolkning fra 1846 av Beethovens niende symfoni. Billedrekken ender med et englekor og et par som omfavner hverandre, og sammen representerer de Schillers dikt «Til gleden» og lykken som kjærligheten gir.

En kritiker skrev at frisen kanskje kunne passe i en hule for hedenske orgier, men ikke i utstillingslokaler der anstendige kvinner og jenter var invitert. Publikum var uenig. Utstillingen trakk nesten 60 000 besøkende og ble en av de største publikumssuksessene til secesjonen. På forhåndsvisningen plasserte Gustav Mahler seks trombonister i trappen for at de skulle spille hans eget arrangement av et utdrag av Beethovens tonesetting av «Til gleden».

Frisen skulle være midlertidig, og veggmaleriene til de andre kunstnerne ble revet etter at utstillingen stengte. Secesjonen hadde allerede planlagt en stor retrospektiv utstilling med verk av Klimt året etter. Carl Reininghaus, en mesen for Klimt, kjøpte frisen og fikk den tatt ned fra veggen. Det er grunnen til at den i det hele tatt er bevart. Han fant ikke noe egnet sted å vise den, og da August Lederer kjøpte den i 1915, klarte heller ikke han å stille den ut.

Nazistene eksproprierte frisen. Etter andre verdenskrig fikk Erich Lederer i Genève den tilbake, men myndighetene nektet ham eksporttillatelse. Etter 1961 lå frisen lagret i Nedre Belvedere. I 1973 solgte Lederer den til Republikken Østerrike for omtrent 750 000 amerikanske dollar, selv om enkelte kilder oppgir 1972.

Det føderale kontoret for kulturminnevern arbeidet med frisen under ledelse av Manfred Koller og fullførte restaureringen i 1984. En kopi i full størrelse, laget under restaureringen, ble vist på Veneziabiennalen samme år. I 1985 viste man den restaurerte frisen på Künstlerhaus, i en rekonstruksjon av sidegalleriet til Hoffmann. Siden 1986 har publikum kunnet se den i et eget rom i kjelleren i Secession. Arvingene etter Lederer ba om å få den tilbake i 2013, men en statlig kommisjon avslo kravet i 2015.

Hvem var Adele Bloch-Bauer, og hvordan ble portrettet hennes tilbakeført?

Sommeren 1903 ga bankmannen Ferdinand Bloch-Bauer Klimt i oppdrag å male kona Adele. Ifølge én beretning skulle portrettet være en gave til foreldrene hennes på bryllupsdagen deres i oktober. Klimt arbeidet i flere år, og det ferdige «Portrett av Adele Bloch-Bauer I», utført i olje, gull og sølv på lerret og signert og datert 1907 nederst til høyre, er blant hans mest kraftfulle bilder. Adele sitter rank i et felt av gull med hendene varsomt foldet, og Jewish Women's Archive beskriver bildet som en moderne ikonfremstilling av en fornem selskapsdame.

«Portrett av Adele Bloch-Bauer I»

Første gang publikum fikk se maleriet, var i Mannheim tidlig i 1907, det året det ble ferdig, og deretter ble det vist på Kunstschau i Wien i 1908. I 1938 beslagla nazistene det fra hjemmet til familien Bloch-Bauer sammen med fire andre malerier av Klimt. I 1941 overlot den naziutnevnte advokaten som forvaltet Ferdinands eiendeler, portrettet til Galerie Belvedere i Wien. Han hevdet at han fulgte ønskene Adele hadde uttrykt i testamentet sitt.

I flere tiår hang maleriet i Wien under navnet «Kvinnen i gull», en tittel som skjulte identiteten til den portretterte. Den nye tittelen fullførte det beslagleggelsen hadde begynt, ved å fjerne navnet Adele Bloch-Bauer fra skiltet. Portrettet som var laget for å hedre henne, bar ikke lenger navnet hennes. I 1998 dokumenterte journalisten Hubertus Czernin at Belvedere hadde flere verk stjålet fra jødiske eiere og hadde nektet å levere dem tilbake. Portrettet var blant disse.

Niesen til Ferdinand, Maria Altmann, engasjerte advokaten E. Randol Schoenberg for å kreve fem verk av Klimt tilbake fra Belvedere. Saken varte i sju år og omfattet en behandling i USAs høyesterett. Schoenberg gikk med på voldgift i Østerrike, delvis fordi Altmann var 85 år. Den første reaksjonen hennes var å si at han var gal. I 2005 besluttet en østerriksk voldgiftsrett at maleriene skulle tilbakeføres til arvingene.

I 2006 solgte Altmann portrettet til Ronald Lauder for 135 millioner amerikanske dollar, som da var rekordpris for et maleri. Lauder kjøpte det til Neue Galerie New York, der det har vært fast utstilt siden 2006, i tråd med familiens ønsker. Ifølge Schoenberg solgte Altmann det delvis for å fortelle sannheten om det som hadde skjedd med familien hennes, og delvis fordi arvingene, som eide det sammen, ikke hadde råd til å forsikre det i et privat hjem. Navnet Adele Bloch-Bauer, som den gamle tittelen fjernet, inngår nå i tittelen maleriet er kjent under.

«Kysset» ble kjøpt før det var ferdig

Kunstschau Wien i 1908, som Klimt, Josef Hoffmann og kollegene deres hadde organisert på rekordtid, åpnet for publikum 1. juni. Klimt hadde ikke rukket å fullføre den berømte omfavnelsen sin til åpningen. Bildet ble vist under den opprinnelige tittelen «Liebespaar». Maleriet var høydepunktet i rommet som var viet Klimt og hovedattraksjonen på hele utstillingen, og det østerrikske utdanningsdepartementet kjøpte det til Modern Gallery mens utstillingen fortsatt pågikk.

«Kysset»

Galleriet hadde åpnet bare fem år tidligere og heter i dag Belvedere. Kjøpesummen var 25 000 kroner, og maleriet var fortsatt uferdig da handelen ble inngått. I 1909 ble det fullført og overlevert til departementet mot betaling av den avtalte summen. Belvedere vurderer det som sannsynlig at Klimt gjorde flere endringer etter Kunstschau, frem til 1909, og et tidlig fotografi viser den første versjonen av maleriet.

Høsten 1909 omtalte en katalog fra Modern Gallery verket for første gang som «Kysset», tittelen det er verdensberømt under i dag.

Materialene forklarer mye av kraften i bildet. Klærne til de elskende er dekorert med bladgull, og bakgrunnen er full av flak av gull, sølv og til og med platina. Maleriet stammer fra høydepunktet i Klimts gylne periode, da han utviklet en teknikk som kombinerte bladgull med oljemaling og bronsemaling. Klimt hentet inspirasjon til gullbruken fra bysantinske mosaikker og ikonmaleri. Ikonmaleri med gullgrunn er vanligvis forbeholdt religiøse motiv. Her brukte han det til å skildre verdslig kjærlighet, og verket omtales ofte som et monumentalt ikon.

Mange antar at paret er Klimt og livsledsageren Emilie Flöge, kanskje ved Attersee, der de tilbrakte somrene. Belvedere påpeker at ingen biografiske kilder sier at Klimt ville fremstille seg selv og henne, så identifikasjonen forblir en romantisk gjetning. Hvor maleriet har vært, vet vi derimot sikkert. Det har tilhørt samlingen ved Belvedere siden kjøpet og henger i Øvre Belvedere i Wien som høydepunktet i den faste samlingen.

«Oppfyllelse» og tilblivelsen av spisesalen i Stocletpalasset

Den belgiske finansmannen Adolphe Stoclet og kona Suzanne ga Josef Hoffmann og Wiener Werkstätte i oppdrag å utforme, utsmykke og møblere herskapshuset deres med geometrisk anlagte hager i Brussel, et prosjekt som varte fra 1905 til 1911. Klimt fikk oppdraget med å tegne mosaikkfrisen til spisesalen. Tegningen hans av de elskende i en omfavnelse er en av ni kartonger, arbeidstegninger i full størrelse, som han laget til frisen, hovedsakelig mellom 1908 og 1911.

«Oppfyllelse»

«Oppfyllelse», også kalt «De elskende», avslutter frisen og er motstykket til «Forventning» på motsatt side. Temaet forventning og oppfyllelse hadde forekommet i tegningene til Klimt siden 1904 eller 1905, flere år før oppdraget ble fullført. De to scenene vender mot hverandre på hver sin side av spisesalen.

Tegningen ble utført i Wien og i Kammerl am Attersee, med kritt, blyant og gouache samt bronse, sølv, gull og platina. Wiener Mosaik-Werkstätte, verkstedet til Leopold Forstner, utførte frisen som mosaikk, og arbeidstegningene angir emalje, gullinnlegg og farget glass.

MAK, museet for anvendt kunst i Wien, som har originaltegningen, opplyser at man kan anta at de elskende er Gustav Klimt og Emilie Flöge. Dette er fortsatt et tolkningsforslag, ikke et bekreftet biografisk portrett. Den avsluttende omfavnelsen gjentar motivet med de elskende på slutten av «Beethovenfrisen», og tegningen ligger stilistisk tett opptil «Kysset».

Stocletpalasset er fortsatt i privat eie hos familien Stoclet og er ikke åpent for publikum. Derfor er det gjennom kartongene i Wien man kan se utformingen. I 2012, i anledning 150-årsjubileet for Klimts fødsel, viste MAK de ni bevarte kartongene igjen etter flere års restaurering, i utstillingen «Forventning og oppfyllelse», som varte fra 21. mars til 15. juli.

Hvem var Mäda Primavesi, og hvordan kom portrettet hennes til New York?

Otto Primavesi, bankmann og industrimann fra en av de rikeste familiene i Mähren, og kona Eugenia støttet den progressive kunsten i Wien. Mellom 1912 og 1914 bestilte de portretter av datteren og moren hennes hos Klimt. Mäda var ni år da arbeidet med portrettet Klimt malte av henne begynte.

«Mäda Primavesi»

Ifølge det Mäda selv fortalte, reiste hun og moren jevnlig til Wien for å sitte modell. Klimt laget en rekke skisser og prøvde ut positurer, antrekk og bakgrunnsmotiv før han bestemte seg for den endelige versjonen. Sommeren 1913 skrev han en kvittering til familien for et forskudd på 15 000 kroner for de to portrettene, av Mäda og moren hennes.

I det ferdige verket har Mäda på seg en hvit kjole med fin dekor, som Klimts livsledsager, designeren Emilie Flöge, hadde laget etter forslag fra ham. Familien støttet også Wiener Werkstätte: Otto Primavesi bidro til å holde verkstedet i gang økonomisk etter at den første støttespilleren, Fritz Waerndorfer, trakk seg. Familien Primavesi ble nært knyttet til Klimt i 1910-årene og inviterte ham til jule- og nyttårsfester på landstedet sitt i Winkelsdorf, tegnet av Josef Hoffmann.

The Metropolitan Museum of Art påpeker at posituren og uttrykket til Mäda viser en påfallende selvsikkerhet for en niåring, og at dette stemmer med hennes egen senere beskrivelse av seg selv som egenrådig og en guttejente. Egenrådigheten hun husket hos seg selv, tyder på at selvsikkerheten i portrettet var hennes egen, ikke bare et uttrykk for familiens rikdom.

Otto Primavesi eide det fra 1913 til han døde i 1926, og enken Eugenia overtok etter ham. Familien måtte selge flere av Klimt-maleriene i samlingen sin, sannsynligvis fordi Wiener Werkstätte gikk med underskudd og deres eget bankhus gikk over ende. I 1928 gikk portrettet via Hugo Bernatzik til Neue Galerie i Wien, som solgte det til Jenny Pulitzer Steiner.

Nazistene beslagla portrettet fra Jenny Pulitzer Steiner i Wien i 1938, og hun fikk det tilbake i 1951. I 1964 kom det til The Metropolitan Museum of Art i New York som en gave fra André og Clara Mertens, til minne om moren til Clara, som tidligere hadde eid det. Originalen henger i sal 800 på The Met.

Se tilbake på de sju verkene og velg historien du vil ha på veggen, ikke bare gullet du kjenner.

Visste du dette?

  • Klimt begynte karrieren sammen med broren Ernst og vennen deres Franz Matsch i en gruppe kalt Kunstnerkompaniet. De malte veggmalerier i store offentlige bygninger.
  • «Beethovenfrisen» regnes som det første verket fra den gylne perioden til Klimt. Den kombinerer maling og gull med forgylt stukk, perlemorsknapper, speilfragmenter og halvedelstener, lagt på mørtel over sivmatter.
  • Ifølge kunsthistorikeren Alessandra Comini kunne besøkende i 1902 kjenne igjen Gustav Mahler i ridderen med gullrustning i frisen.
  • «Filosofi» av Klimt, ett av de tre universitetsmaleriene, vant gullmedalje på verdensutstillingen i Paris, men møtte likevel sterke angrep fra mange kritikere i Østerrike.
  • Klimt laget hundrevis av skisser og utkast til de tre maleriene for universitetet i Wien i 1890-årene.
  • Nazisten Eduard Pernkopf, rektor og anatom, støttet tilbakeføring av fakultetsmaleriene til universitetet før de ble sendt til Immendorf slott.
  • En anmeldelse i en avis i Wien 9. januar 1916 beskrev et portrett av en jente på rundt ti år i hvit kjole. Klimt-databasen identifiserer det som portrettet av Mäda Primavesi.

Svar på spørsmål om Gustav Klimt

Hvorfor ble maleriet «Medisin» av Klimt ødelagt? Maleriet, med Hygieia nederst, ble beslaglagt fra de jødiske eierne i 1938 sammen med de to andre universitetsverkene. Under krigen hang de tre maleriene på en utstilling i Wien før de ble lagt på lager. Senere ble de flyttet til Immendorf slott i Niederösterreich, der en brann ødela dem 8. mai 1945.

Hvilke mytologiske scener malte Klimt? «Judith med hodet til Holofernes» og skikkelsen Hygieia bygger på bibelske og antikke kilder. Klimt hentet også motiv fra gresk mytologi i verk som «Danaë», en liggende skikkelse omsluttet av bølgende draperier, og du kan henge et trykk av dette maleriet på din egen vegg.

Hvilke verk av Klimt er mest sanselige eller erotiske? «Kysset» og «Oppfyllelse» skildrer kjærlighet med ømhet, men den erotiske ladningen hos Klimt er mest direkte i aktbildene. «Vannslanger II», med sine sammenflettede kvinneskikkelser og bølgende hår, hører til denne gruppen, og flere slike motiv finner du i samlingen vår med erotiske vintagetrykk.

Hvor mye er malerier av Klimt verdt? Prisene varierer mye fra verk til verk. «Portrett av Adele Bloch-Bauer I» ble solgt i 2006 for 135 millioner amerikanske dollar, som da var rekordpris for et maleri. Kjøperen, Ronald Lauder, ville bare bekrefte offentlig at han betalte mer enn den forrige rekorden på 104,2 millioner amerikanske dollar, satt av «Gutt med pipe» av Picasso.

Malte Klimt Adele Bloch-Bauer mer enn én gang? Ja. Det finnes et annet portrett, «Adele Bloch-Bauer II». WikiArt daterer bestillingen av dette portrettet til 1912. Klimt malte henne også som Pallas Athene.

Hvilken ramme passer til en plakat av Klimt? Til verkene der Klimt bruker mye gull, foretrekker vi en svart ramme som fremhever gullet. Den svarte aluminiumsrammen vår har akrylglass, og når du bestiller den sammen med en plakat, rammer vi inn plakaten uten ekstra kostnad.

Om forfatteren

Vi er teamet hos Moryarty. Siden 2015 har vi funnet vintageplakater i biblioteker, museer, nettsamlinger, private samlinger og på markeder, restaurert hver enkelt for hånd og trykket dem selv i verkstedet vårt i Barcelona på kunstpapir av museumskvalitet. Gullet og mønstrene hos Klimt er avhengige av presis fargegjengivelse. Når vi restaurerer, passer vi på aldri å endre originalens utforming eller farger. Det er nettopp det disse verkene trenger.

Kilder

Tilbake til bloggen