Dans i Japan Youth Hall Plakat

Om kunstneren

Av en ukjent kunstner. Dans i Japan Youth Hall tar oss med til Tokyo i 1934, da folkeforestillinger ble formidlet til et bypublikum. Japan Youth Hall, også kjent som Nihon Seinenkan, er det sikreste holdepunktet for denne japanske vintageplakaten. Lokalet åpnet i 1925 i området ved den ytre hagen til Meiji-helligdommen. Fremfor å antyde en biografi om den ukjente kunstneren retter den bevarte reklamen oppmerksomheten mot institusjonen som huset arrangementet. Noe av den historiske verdien ligger i forbindelsen mellom et navngitt lokale i Tokyo og en planlagt forestilling.

Verket

En festivalplakat bevarer forventningen før publikum har samlet seg. Denne plakaten fra 1934 annonserte den nasjonale folkedans- og sangfestivalen i Japan Youth Hall og inviterte publikum til å møte folketradisjoner gjennom levende fremføring. Dans og sang inngikk i en felles opplevelse, ikke som atskilte emner til ettertanke. Å lese plakaten i dag er å se tilbake på en invitasjon til en anledning som er over. Gjengitt som kunsttrykk beholder kunngjøringen forbindelsen til denne begivenheten. Slik får japansk folkedanshistorie plass i hjemmet uten å miste tilknytningen til sitt opprinnelige, offentlige formål.

Stil og særtrekk

En løftet hånd holder en utslått vifte nær overkanten, mens danseren bøyer seg under den. Røde geometriske figurer er spredt over den gule kimonoen, og vide ermer strekker seg ut mot den blå bakgrunnen. Blikket følger viften ned til det blårutete beltet og videre langs foldene mot falden. Store japanske skrifttegn løper nedover høyre side, mens mindre tegn fyller venstrekanten og bunnen. I denne plakaten i stående format fremstår det bleke ansiktet som rolig blant draktens kantete mønstre. Den visuelle spenningen oppstår i kontrasten mellom ansiktsuttrykket og bevegelsen.

I interiøret

Se for deg en lesekrok i en Tokyo-leilighet, der ettermiddagslyset faller på en lav bokhylle i eik. Over bøkene henger danseplakaten i en smal, mørk ramme, med en stor blå flate som preger fargebildet. Ved siden av står en lenestol trukket i lin; kimonoen er den mest detaljrike flaten i synsfeltet. La veggen rundt være bar, slik at du kan lese de japanske skrifttegnene fra stolen. Her følger innredningen bildet fremfor å konkurrere med det: Treverket gjentar papirets varme toner, mens den løftede viften leder blikket opp over bokhyllen.